Fastlegen, elsket og hatet. Hvem er han/hun egentlig? Hva kan han for lite om?
Nokså regelmessig ser vi oppslag i pressen der pasienter forteller om at fastlegen forsto ikke, fastlegen henviste ikke, fastlegen hørte ikke på meg osv. Og like regelmessig er det spesialister som forteller oss at fastlegen ikke kan nok om hudsykdommer, migrene, rygglidelser osv, fyll inn selv, og at pasienten skulle vært sendt til spesialist før.
Jeg innrømmer det: jeg er fastlege, det er mange ting jeg ikke kan, og jeg gjør feil. Og likevel er jeg stolt av den jobben jeg gjør.
Til pasienter som har forventninger som ikke innfris; kan det skyldes at forventiningene har vært for høye? Man skal ha høye forventninger, men hvor høye?
Til spesialister som etterlyser mer kunnskap hos fastelgen, har jeg egentlig ikke annet å si enn at det er en urimelig kritikk fra folk som man kunne forventet mer av; la den som aldri gjør feil kaste den første steinen.
For hva er en fastlege egentlig? Er det en superspesialist som kan alt, eller veldig mye, om alle medisinske spesialiteter? Kirurg hjertespesialist nevrolog hudlege gynekolog psykiater geriater barnelege, og et par til, samt spesialist i arbeidsmedisin, samfunnsmedisin og trygdemedisin? Alt i en?
Ettersom det tar over 5 år å bli spesialist i hvert av disse fagene, etter 7,5 års grunnutdanning, er det kanskje en smule kravstort å forvente at alle fastleger skal ha slik kunnskap. Hvis man så tar med i betraktningen at «medisinske sannheter» utdateres etter tre til fem år…det som var standard behandling for fem år siden er neppe det i dag,
Det tar minst fem år å bli spesialist i allmennmedisin, fastlegens spesialitet, for fastlgene er spesialister, eller under utdanning for å bli det. I løpet av fem år skal legen jobbe i 4 år i allmennpraksis, som fastlege, og ett år på sykehus, i valgfri spesialitet. Så skal det parallellt med dette gjennomføres 4 obligatoriske grunnkurs a en uke, det skal tas minst 6 ulike emnekurs fra 15 – 30 timer, man skal ha 120 timer gruppebasert veiledning i løpet av to år, man skal ha praksisbesøk ved andre legesenter, det er obligatorisk med kurs i akuttmedisin mm.
Tro det eller ei, men allmennmedisin er den eneste medisinske spesialieten som må fornyes hvert femte år. Da må fastlegen dokumentere deltagelse i nesten den samme runden med kurs og veiledning.
Fastlegen blir gjennom sin utdanning og sin praksis spesialist i å finne ut hva som er sykdom, og hva som er plager, finne ut hvem som bør henvises, og hvem som kan se ting an. Men uansett hvor mange kurs, og uansett hvor mye erfaring man har, vil det ikke være mulig å være fullt ut oppdatert i alle mulige sykehusspesialiteter. Feltet er for stort.
Og uansett hvor flinke og samvittighetsfulle fastlegene er, så er de fortsatt mennesker med mulighet for feil. En vanlig fastlege har 3-4000 konsultasjoner pr år. Hvilken feilprosent skal vi tillate? 1%? er det mulig? Er det noen virksomheter som har så få feil? Luftfarten er et hederlig unntak, ellers er det helt usannsynlig at noen har så lav feilprosent. 80-100 konsultasjoner pr uke. 1 feil pr uke? Mye eller lite? De fleste feil vil oppdages i tide, og ikke føre til større skade, men kanskje en av 100 feil vi føre til katastrofe. 50 feil pr år, en katastrofe annet hvert år? Det er ille når det skjer, men det er helt utenkelig at noen skal være feilfrie. Det er en gjetning fra min side, men jeg tipper at det skjer feil på sykehusene også. Jeg har i alle fall hørt rykter om det.
Fastlegen kan gjøre livet lett for seg selv, og henvise det meste videre til spesialistene. Kvitte seg med ansvaret, spare tid. Eller han kan stole på egne vurderinger, og at de fleste ting kan løses av fastlege og pasient i fellesskap, bruke tid til å finne ut av ting, se på ting på nytt om et par uker, spørre en kollega eller en spesialist om råd osv.
Hva ønsker jeg å oppnå med dette? Ikke så mye egentlig. Men neste gang du ser et oppslag om udugelige fastleger har du kanskje et mer nyansert syn på hva som egentlig kreves av oss.
Arne Haugli 