Folkesykdommen som kan trenes bort.

Tenk deg at du har fått vite av legen din at du er i faresonen for type 2 sukkersyke, eller at du faktisk har fått sykdommen. Da vil du også fort finne ut at det er en kronisk lidelse, som blir gradvis verre, med en rekke alvorlige komplikasjoner.  Mest alvorlig er det at livet forkortes med mange år. Det er heller ikke hyggelig å miste synet, få nyresvikt, og miste følelsen i bena.  Du vil få vite at du trenger medisiner; du må ha blodsukkersenkende medisiner,  kolesterolsenkende medisiner og blodtrykksenkende medisiner. Antagelig vil du få hjerteinfarkt i femtiårene, og da må du ha enda noen medisiner. I starten er diabetesmedisinen i tablettform, senere vil insulinsprøyter bli nødvendig. Du vil sannsynligvis miste førerkortet på et tidspunkt.  Altså veldig kjedelige nyheter.

Sukkersyke finnes i to varianter, de kalles type 1 og type 2, eller insulinkrevende og ikke-insulinkrevende.  Det er to helt forskjellige sykdommer. I det første tilfellet, type 1 diabetes, er det en plutselig svikt i kroppen sin evne til å lage insulin, og eneste behandlingsmulighet er tilførsel av insulin, og dessverre innebærer det sprøyter flere ganger daglig.  Denne sykdommen kjenner vi ikke grunnen til, og den kan ikke forebygges.  Den rammer ofte yngre mennesker i normalt hold. Det er rent uflaks. Men med riktig behandling kan man faktisk forvente å leve et helt normalt liv, med unntak av sprøytene da.

Den andre typen, type 2 diabetes, er derimot ikke på grunn av insulinmangel. Tvert imot vil man måle økt mengde av insulin i blodet.  Denne sykdommen skyldes at musklene dine ikke tar opp sukker fra blodet. Det er i musklene sukker skal forbrukes, det skal produseres varme og bevegelse, og sukker er sammen med surstoff selve drivstoffet.  I perioder med mye mat og lite aktivitet vil sukkeret lagres til senere bruk; vi legger på oss. Men det er en grense for hva kroppen vil ha av lager, og da oppstår problemet.

Hvis musklene ikke tar opp sukker på riktig måte, og fettreservene er fylt opp, vil sukker hope seg opp i blodet, og man har fått sukkersyke.  Hvorfor skjer dette?

Kaloriforgiftning er et bedre navn på sykdommen, fordi den i hovedsak skyldes et misforhold mellom kaloriinntak og kaloriforbruk. Trolig er det en mekanisme som kroppen bruker for å beskytte visse organer, særlig hjerte og hjerne, mot for mye sukker. Sukker er nemlig skadelig for disse organene. Denne mekanismen sperrer altså for opptak av sukker til hjertemuskelen, men det samme skjer da i andre muskler også. Og så har vi det gående med for mye sukker i blodet, sukkersyke. Det er helt uvanlig at normalvektige får diabetes type 2. Men det heller ikke slik at alle overvektige får sykdommen, det ser ut som det er noen som tåler å legge på seg mye uten at det gir sukkersyke. Muligens skyldes det at disse er mer aktive, men vi vet ikke helt. Noen ganger har man bare flaks.

Det er to tiltak som må til for å bli kvitt sukkersyke. Helt avgjørende er å ta et oppgjøre med kaloriinntaket, og et oppgjør med kaloriforbruket. Det er overbevisende dokumentasjon for at vektnedgang er det viktigste tiltaket for å bli kvitt kaloriforgiftningen: gå ned 15 kg i vekt, og sukkersyken er borte. Det er udiskutabelt det viktigste tiltaket, og all verdens medisiner kan ikke gi samme effekt. Medisiner kan redusere blodsukkeret, men du blir ikke kvitt sukkersyken, og du får hjerteinfarkt likevel. Så første bud er å kutte kalorier. Ikke lyv til deg selv om hvor vanskelig det er.

Det vi også vet med stor sikkerhet er at trening motvirker sukkersyke, ja faktisk i slik grad at det kan reverseres helt, og man kan klare seg helt uten medisiner!  Trening gjør musklene mottakelige for sukker, og blodsukkeret reduseres effektivt. Det er rikelig med dokumentasjon for dette. Men treningen må ha en viss regelmessighet og intensitet, det er ikke nok å gå tur på søndag, eller gå på fjellet to ganger i sommer. Og den må starte før sykdommen har utviklet seg for lenge. Ellers vil ikke resultatet være like godt. Den gode nyheten er at det ikke trenger å ta mye tid: det er nok med få minutter HIIT pr uke.

Høy Intensitet Intervall Trening. Det er ikke vanskelig, det er bare å smelle til  for fullt i ett minutt fire ganger i løpet av en rask spasertur eller sykkeltur. Finn en motbakke, og dra til for fullt. Fortsett så lenge du klarer, kanskje er det 30 sekunder, kanskje ett minutt. Ta en pause til du får igjen pusten, for eksempel ved å gå ned bakken igjen, og dra til på nytt. Det er helt fenomenalt effektivt. Musklene suger til seg godsakene, og blodsukkeret faller. Og det faller på en fysiologisk måte, som medisiner ikke klarer å etterligne. Derfor har trening mye bedre effekt på komplikasjonene til diabetes enn medisiner. Mange diabetesmedisiner senker blodsukkeret, men motvirker altså ikke hjerteinfarktet.

Og det er viktig at dette tas tak i tidlig. Etter mange år med diabetes vil gevinsten være mindre, men den vil fortsatt være der. Men når kroppens insulinreserver er brukt opp er insulinsprøytene uunngåelig. Og har du allerede fått angina, eller ditt første hjerteinfarkt, må du naturligvis ta hensyn før du starter med hardtrening. Snakk med fastlegen din.

Så når du står overfor spørsmålet:  Vil jeg ha 5-6 medisiner, med bivirkninger, og med begrenset effekt på endepunktene, altså synstap, nyresvikt, hjerteinfarkt og død? Eller vil jeg trene, spise færre kalorier, kutte ut potetgull med dip, gå ned 15 kg i vekt, og få et langt godt liv uten diabetes?  

Hva velger du? Det er ditt ansvar, og ditt valg.

Litteratur for spesielt interesserte:

https://stolav.no/fag-og-forskning/kompetansetjenester-og-sentre/nasjonal-kompetansetjeneste-trening-som-medisin/generelt-om-fysisk-aktivitet-og-trening

https://tidsskriftet.no/2016/06/kronikk/insulinresistens-kroppens-forsvar-mot-kaloriforgiftning

Hva skjer med fastlegeordningen? Den mest vellykkede helsereformen vi har hatt. Som får topp tilbakemeldinger i alle undersøkelser, sammen med bibliotek, vinmonopol og politi. Hvorfor er det da så få som vil bli fastelge?

Å være fastlege har vært populært, og det har tidligere vært blant de bedre betalte legejobbene, men det har endret seg. Avlønningen følger ”normaltariffen” og er i prinsippet innsatsstyrt; flere pasienter på lista, og flere pasienter pr dag vil som regel også gi bedre inntekt.

Fastlegene står relativt fritt til å bestemme hvor mange pasienter man vil ha, og man har en ganske stor frihet til å legge opp arbeidsdagen.

Fastlegen har en stor breddekompetanse, men mange har også en spesialkunnskap i et mindre felt. Det tar ca 5 år å bli spesialist i allmennmedisin, og man må dokumentere stor bredde i kurs og praksis. Som ferdig spesialist får man en ekstra takst pr konsultasjon, men ellers står lønna stille, det er ingen økning etter 8 eller 10 eller 16 år. Det er ingen 6. ferieuke når du blir 60.

Medisinske sannheter endre seg fort. Derfor er faglig oppdatering svært viktig. Spesialiteten allmennmedisin er den eneste som må fornyes hvert 5.år . Det innebærer at man også som spesialist må delta på en rekke obligatoriske og valgfrie kurs. Det innebærer fravær fra jobb, og fravær av inntekter, samtidig som utgiftene i praksisen løper, og kursene koster en liten formue.

Nå forteller ”Dagens medisin» at det er vanskelig å rekruttere nye fastleger, ikke bare i utkantene, slik det alltid har vært, men også i byer som Bergen, Stavanger, Tromsø, Kristiansand. Hvorfor??

Hvorfor får Lyngen kommune 44 søkere til sin ”nordsjøturnus”?

Jeg ser flere forklaringer, men som i de fleste yrker er det en ting som er viktigere enn andre: økonomi. Hvis du kan velge mellom en godt betalt jobb, med god pensjon, ordnet arbeidstid, og en mindre godt betalt jobb med dårlig pensjon, og mange timer ubetalt overtid hver uke?

Fastleger i byene er som hovedregel selvstendig næringsdrivende, og driver for ”egen regning og risiko”. Med et viktig unntak; normaltariffen gjør at det i praksis ikke er næringsdrift. Man kan ikke fastsette pris for sine tjenester, det er ingen konkurranse, til forskjell fra f.eks tannleger.

Fastlegene har ingen mulighet til å konkurrere på pris, og vi har heller ikke lov til å drive med privat praksis ved siden av fra eget kontor, f.eks ha en dag i uka med private pasienter.

Over tid har de økonomiske betingelsene blitt dårligere, utgiftene har økt raskere enn inntektene. Utstyrskravet et større enn før, uten at det følger midler med. Kravet om elektronisk kommunikasjon innføres, uten at det følger midler med. Dokumentasjonskravet er større enn før, uten at det følger midler med. Sykehusene overfører oppgaver til fastlegene, uten at det følger midler med.

Den tiden vi har til rådighet spises opp av uvesentlige oppgaver, f.eks attester til skoleelever som er forkjølet et par dager, forsikringsselskaper som vil ha legeopplysninger om deg for å redusere sin risiko, osv. Motebølger som D-vitamin, og andre meningsløse tester som folk har lest om i Dagbladet. Rapporter til NAV, som all forskning har vist ikke virker inn på sykefravær. Førerkortvurderinger av alle over 75år.

Vi tvinges til å redusere listestørrelsen, og dermed inntekten, for å klare med oppgavene.

Dette løses ikke av å opprette utdanningsstillinger med halv liste og full lønn, fem uker ferie, fri etter vakt, gratis kurs, og gullpensjon. For hva skal skje med disse legene når de er ferdige spesialister?? Skal de gå ned i lønn, og få dobbelt så mange pasienter? Særlig. En lite risikabel spådom: de søker seg over til sykehusjobb, med fast lønn, avspasering og pensjon.

Løsningen på fastlegekrisa er så latterlig enkel at det er fortvilende: Øke basistilskuddet med 50%. Det vil koste en milliard ekstra, men fortsatt vil fastlegeordningen være en svært billig løsning, og befolkningen vil slippe å måtte ty til private løsleger, som tilbyr engangstjenester. Rekrutteringssvikten blir borte over natten. Noe av regningen kan tas inn ved å redusere noen av takstene i normaltariffen, og øke noe på egenbetalingen, som vel må sies å være relativt rimelig. Sammenlign med hva du betaler for andre tjenester: tannlege, dyrlege, frisør, drosje. For ikke å snakke om elektriker, rørlegger, advokat, eiendomsmegler osv.

Noen praktiske justeringer trengs også, men det er ikke det avgjørende for om jobben vil være attraktiv eller ikke. Det er økonomien som avgjør.

Å øke antallet fastleger i Norge, for at legene skal ha færre pasienter, når vi allerede har verdens største legetetthet, virker mildt sagt unødvendig.

Da er det mer fornuftig å fjerne en del oppgaver som kan gjøres (like godt eller bedre) av andre.

Oppsummering

Gode løsninger er fortsatt gode, selv om det kommer noe som er bedre. Den beste løsningen er gjerne marginalt bedre enn den nest beste, og prisen står ikke i forhold til gevinsten.

Nye og bedre løsninger viser seg ofte å ha store mangler, og uforutsette bivirkninger.

Det er store økonomiske interesser bak vitenskapelige undersøkelser, og medisinske nyvinninger.

Vær litt konservativ, hold deg til velprøvde medisiner, unngå for mange MR undersøkelser, og unngå kirurgi der trening er et godt alternativ.

Er nytt alltid bedre?

Vi har mange eksempler på at nye og ”moderne” løsninger erstatter eldre og velprøvde, eller ”gammeldagse” metoder. Dette gjelder i mitt fag både undersøkelser og behandlinger. Røntgenfaget er totalt forandret fra min studietid på 1980 tallet. Det samme gjelder en rekke andre fag. Og ikke minst medisiner.

Det typiske er at nye medisiner koster tre ganger så mye som de gamle, men de er ikke tre ganger mer effektive. De er marginalt bedre med tanke på effekt, og hva med bivirkninger?

La oss se på nsaid. På folkemunne kalles det betennelsesdempende medisiner. Ibux er et eksempel, naproxen et annet. Mye brukte medisiner med god effekt, og noen velkjente bivirkninger. Billig medisin.

Så dukker det opp en forbedring. Den er mye dyrere, men i undersøkelser virker de bedre, og har mindre bivirkninger. Naturligvis vil alle leger skrive det ut, vi ønsker det beste for våre pasienter! Medisinene dekkes av HELFO, slik at kostnaden for pasientene er omtrent som for de gamle medisinene. Men vesentlig høyere for samfunnet.

Tiden går, de nye, bedre og dyrere medisinene blir bestselgere. Så melder det seg et problem. Det er flere enn forventet som får hjertesykdom blant brukerne av de nye medisinene, og flere med nyresvikt. Medisinene er ikke bedre, og har ikke mindre bivirkninger. Medisiner avregistreres, og legemiddelverket anbefaler de gamle medisinene som førstevalg.

Hvordan kan slikt skje?

Vi har en lei tendens til å la det antatt beste bli det godes fiende. Vi er ikke veldig gode til å akseptere at noe er godt nok. Vi vil ha det beste. Uansett pris. Bare det er gratis for oss. Verdens rikeste land osv.

Vi er fryktelig lite skeptiske til oppsiktsvekkende vitenskapelige undersøkelser, og hvem som har betalt for dem.

MR uten bivirkninger?

MR er røntgenfagets gullstandard; det gir fantastiske bilder, og er uten farlig stråling.

Har vi vondt et sted er MR undersøkelser det eneste som gjelder, selv om det er tvilsomt om smerte vises på bilder. Gode og billige kliniske undersøkelser hos fastlege eller fysioterapeut er liksom ikke godt nok. Faktum er jo at det i de fleste sammenhenger er godt nok, og at det har lite bivirkninger.

MR bilder kan derimot vise forandringer som ikke har noe med saken å gjøre, og det fører fort til unødvendig bekymring, unødvendige henvisninger til spesialister, og unødvendige operasjoner.

Det er ingen tvil om at MR funn fører til for mange operasjoner av knær og skuldre, og det er sannsynlig at det også gjelder andre deler av kroppen. Jeg har opplevd eksempler på det. Det er en meget alvorlig bivirkning av en tilsynelatende uskyldig og veldig god undersøkelse.

Trening eller operasjon?

Kirurgi er slett ikke så effektivt som man tror, Norske forskere har vist dette. (https://bjsm.bmj.com/content/51/24/1759) Det foreligger nå god dokumentasjon for at trening er like godt som kirurgi ved en rekke tilstander i knær og skuldre. (https://www.bmj.com/content/354/bmj.i3740)

Trening er den mest effektive og bivirkningsfrie medisinen som finnes. Det virker på sukkersyke, depresjon, hjertesykdom, lungesykdom, revmatisk sykdom osv osv, og ikke minst virker det på smerter fra muskler og ledd. Hvorfor ikke satse litt mer på det?

Og joda, jeg tilstår: jeg er operert i skulder, og et par ganger i ryggen, Må man så må man. Og da er kirurgi fantastisk.

Lese en bok eller se en film?

Anbefalt underholdning (edutainment?): John le Carre: Den evige gartner (filmen er også meget bra), og TV-klassikeren ”Jaget” i filmversjon med Harrison Ford og Tommy Lee Jones.

Parkinsons 2. Lov kan formuleres som at: staten vil alltid kreve inn mere skatt, og pengene vil aldri strekke til likevel. Jeg skal komme tilbake til Parkinson en annen gang.

Nå handler det altså om offentlig pengebruk, og siden jeg er fastlege og idrettslege skal vi se på hvordan penger kan brukes i et helseperspektiv.

Et nytt PET senter i Tromsø skal undersøke 3000 pasienter pr år. Det kostet 550 millioner å bygge, og har 40 ansatte (Pingvinavisa). Pris pr undersøkelse blir ikke så lett å estimere, men billig blir det ikke. Det interessante er om det viser seg å være verd pengene. Det er fullt mulig.

Skal vi dømme ut fra den unisone jubel dette bygget får fra alle kanter, må man anta at det vil ha en stor helsegevinst. Vel anvendte penger.

Vil det gi den nordnorske befolkningen bedre liv, eller om ikke annet, lengre liv? Vil det redde liv? Når redder man et liv? Jeg har ikke noe godt svar, det må klokere folk avgjøre.

Et annet flott og kostbart bygg er den nye svømmehallen på Templarheimen i Tromsø, også den har naturligvis fulgt Parkinsons 2. lov, og brukt alle tilgjengelige skattepenger, og litt til. Men denne gangen er det unisone klager fra alle kanter om vanvittig pengebruk. Kommunepolitikerne som var for byggingen får så hatten passer. Gjennomgangsmelodien er at disse pengene skulle vært brukt til helse og omsorg. Men som Parkinson sier; det vil aldri bli nok penger uansett hvor mye du har.

Pengene i prosjektet ligger i et internasjonalt svømmebasseng på 50m, og en internasjonal klatrevegg på 18 meter. Klatring er ny OL øvelse, og Tromsø har fostret gode utøvere allerede. I tillegg er svømmeanlegget tilpasset barn, eldre og funksjonshemmede. Det blir et fantastisk anlegg for idrett, mosjon og trivsel.

Nåvel. Hva er helse? Og hvordan tar man vare på den? Med en PET skanner, eller med svømmetrening? Hva gir mest helse for pengene: å lære neste generasjon å svømme; å få folk opp av soffan, eller å finne en metastase hos en kreftpasient?

Det finnes gode argumenter for PET senteret, og jeg vil ikke bli oppfattet slik at jeg synes det er bortkastet. Men det undrer meg hvor lite positivitet det er å finne rundt svømmehallen, som i mine øyne vil gi en betydelige større helsegevinst for Tromsøs befolkning!

For hvis pengene skulle vært brukt til nettopp forebyggende helsearbeid, hva skulle det være?

Forebyggende helsearbeid er å få folk til å ta vare på helsa si, både fysisk og psykisk. Hva er den beste medisinen for det? Idrett. Samhold. Trening. Mosjon. Musikk. Teater. Kunst. Litteratur. Glede. Det er det som gir oss gode liv; det er det som redder liv!

Det gir oss bedre liv og lengre liv, det holder oss friske i arbeidslivet, og i alderdommen. Tanken om at svømmehallen skal gå i balanse gjennom billettinntekter er helt fjern, den vil gå med et stort helsemessig overskudd, bare folk har råd til å bruke den, og det blir plass til å parkere der. Lysløypa er gratis, fotballøkka er gratis. Og slik bør det være over hele linja. Det burde ikke være egenandel på forebyggende helsearbeid.

Du utredes for mye, det tas for mange prøver, for mange røntgenundersøkelser osv. Til slutt er det uunngåelig at noe framstår som unormalt, selv om du er frisk!

Overbehandling av friske folk er et stort problem. Det er bred internasjonal oppmerksomhet rundt fenomenet, også i Norge der Dnlf står bak aksjonen ”Gjør kloke valg”

http://legeforeningen.no/Nyhetsbrev/Nyhetsbrev-FAG/Nyhetsbrev-fagmedisinske-foreninger-april-2018/Hva-er-Gjor-kloke-valg/

Så hva han du selv gjøre? Tenk over disse 10 punktene:

1. Ikke bry deg om katastrofeoppslagene i Dagbladet og VG
2. Den vanlige grunnen til at du føler deg frisk er at du er frisk
3. Det er ingen grunn til å gjøre EU kontroll når du runder 40, eller 50, eller 60
4. Forebygg sykdom ved å leve fornuftig: ikke røyk! Ikke bli for feit! Rør deg mere.
5. Ikke la noen ta en prøve av deg uten at du vet hva det handler om, og hva som blir konsekvensen av en normal eller unormal verdi
6. Ikke la legene dytte på deg medisiner uten at de har diskutert det med deg.
7. En frisk person kan ikke bli friskere av medisiner, han/hun kan bare få bivirkninger
8. Beinskjørhet kureres ikke av medisiner
9. Stol på fastlegen din, han/hun vil ditt beste, uten baktanker
10. Gå til fastlegen din når du blir syk, ikke til homøopaten

For å ta det litt grundigere, punkt for punkt:

Punkt 1: Avisoppslag lages av en enkel grunn: de skal selge aviser. De lages ikke for at du skal reddes fra en alvorlig sykdom. En sykdom som rammer 100 personer pr år gir et like godt oppslag som enhver folkesykdom, og kan skremme vettet av deg. Men hva er risikoen for at du blir en av de 100? 0,002% Det er mye vanligere å bli lottomillionær, det er jo flere pr uke, altså et par hundre pr år. Alvorlig sykdom er slett ikke så vanlig som du kan få inntrykk av i aviser.

Tvert imot, punkt 2: det vanlige er å være frisk. Det norske folk har aldri vært friskere. Vi har aldri blitt eldre. Det er ikke fordi vi bruker mer medisiner. Det er til tross for at vi bruker mer medisiner. Fordi mange alvorlige sykdommer har blitt sjeldnere (tenk på kopper, tuberkulose, meslinger, polio) har vi en tendens til å oppfatte mer banale lidelser som mer alvorlig enn før, dvs mer alvorlig enn de er.

I disse ”Sjekk deg!” tider kan man få inntrykk av at det er lurt å oppdage forstadier til , ja endog før det, altså risikofaktorer, for nær sagt hva som helst av sykdommer. Det er ikke riktig. De aller fleste sykdommer gir klare symptomer på et tidspunkt der det fortsatt er fullt mulig å kurere dem. Og veldig mye går over uten behandling. Man oppnår altså ingenting ved å oppdage dem tidlig. Å lete etter sykdomsrisiko hos friske folk vil stort sett bare føre til unødvendige undersøkelser, og unødvendig behandling. Så, punkt 3: ingen EU kontroll hvis du er frisk. Få sjekket blodtrykket hvert 5 år eller så, og ta vare på helsa med en sunn livstil, punkt 4:

Ikke røyk, ikke bli for overvektig, ikke sitt for mye i soffan. Mosjon er utrolig effektivt, en ren mirakelmedisin. Det virker på alt, hele kroppen får næring og surstoff, skader repareres, smerter forsvinner. Diabetes type 2 ville stort sett vært utryddet hvis man bukte denne mirakelmedisinen i stedet for legemidler. Og bruker du refleks og isbrodder er bivirkningsprofilen til mosjon meget gunstig.

Til punkt 5, blodprøver og andre undersøkelse av friske folk: alle prøver har en gjennomsnittsverdi, normalverdi. Det betyr ikke at du er syk selv om verdien din er en annen en gjennomsnittet. Hvis du er 60 og kona er 50, eller omvendt, så er snittalderen 55. Da er dere begge unormale, dere ligger langt fra gjennomsnittet, normalen. Men ikke syke. Et normalområde for en blodprøve er det området 95% av de friske faller innenfor, 5% av de friske har unormale verdier. Tar du en prøve av 100 friske personer vil 5 ha unormale verdier, enten for høy eller for lav. De er friske, men blir definert som syke. Hva med de 95 med ”normale” verdier? Her vil du finne noen som med tiden vil vise seg å bli syke. En person med normalt kolesterolnivå kan få hjerteinfarkt, mens en med høy verdi slipper unna. Det er altså ingen garanti i en normal prøve.

Det fører oss over i neste punkt 6: Ikke bruk medisiner på tynt grunnlag. Krev evidens. Hvor stor er nytten av denne medisinen for meg personlig, ikke for gjennomsnittet. Hvor mange friske folk må ta denne medisinen for at en av oss skal slippe unna et hjerteinfarkt, eller et (fyll inn selv)? Det kalles NNT. Hvis man er en ”lavrisiko” person må 217 personer ta kolesterolsenkende medisin for at 1 skal slippe unna et ikke-dødelig hjerteinfarkt. Av disse vil 11 få plagsomme bivirkninger, og 1 vil utvikle diabetes som bivirkning. Konklusjon? Unyttig behandling. http://www.thennt.com/nnt/statins-persons-low-risk-cardiovascular-disease/

For punkt 7: Du kan ikke føle deg friskere ved å ta medisiner, hvis du allerede føler deg frisk. Du kan bare få bivirkninger. Og bivirkninger er ikke noen spøk, bare les vedlegget som produsenten selv har laget, dels etter pålegg fra legemiddelverket, dels for å unngå rettsaker.

En av verstingene er medisin mot benskjørhet, derfor punkt 8. For hva er grunnen til at du brekker lårhalsen når du blir 70? Det er at du faller. Hvordan forebygges det? Ved at du trener. Balanse og styrke er oppskriften på å holde deg på beina. Men hvis du nå får påvist benskjørhet ved Tromsøundersøkelsen, og du får et brev i posten med anbefaling om medisiner, ja endog en resept? Hva er NNT for medisiner mot benskjørhet? Nå vet du hvor du skal lete: http://www.thennt.com/nnt/bisphosphonates-for-fracture-prevention-in-post-menopausal-women-without-prior-fractures/

Konklusjonen er at ingen hadde hjelp av medisinen, det ga bare bivirkninger!

Når du blir anbefalt en medisin av en spesialist på den aktuelle medisinen, bør du ta en diskusjon med din fastlege. En spesialist vil bevisst eller ubevisst tendere til å gjøre sitt fagområde til det viktigste (så også spesialisten i allmennmedisin). For punkt 9: Fastlegen er din rådgiver i alle helse/medisinske spørsmål. Fastlegen er den som ser hele deg, gjennom alle faser i livet. Fra du er et glimt i din fars øye, og til du forlater livet; fastlegen er der for deg. Ikke den samme hele tiden, men i alle fall i mange år. Mange alternative behandlere bruker store ord om å ”se hele mennesket”, og gjør det til noe annet enn det skolemedisinen driver med. Et stykke på veg har de rett, av ca 25 000 leger i Norge jobber ca 20 000 på sykehus, og deres jobb er å se de enkelte organene. Men de 5000 fastlegene har hele deg som fagområde.

Så punkt 10: Gå til fastlegen din når du er syk!! Hun ser hele deg. Ikke gå deg vill i private forsikringer som gir deg direkte adgang til spesialister som ikke ser hele deg, alternative behandlere som ikke er leger, ja kanskje ikke autoriserte helsepersonell av noe slag. Fastlegen er din venn. Selv om du betaler en egenandel har fastlegen minimale økonomiske interesser i de valg som gjøres mht utredning eller behandling. Slik er det neppe med andre aktører…..

Derfor kan du stole på at fastlegen gir deg råd som er i din interesse, ikke i sin interesse.

Fastlegen er en medisinsk rådgiver, og en støtte og hjelp når det er vanskelige tider.

Så kommer det ny førerkortforskrift i 2016, som i praksis forlanger at fastlegen skal være moralist og angiver: dersom du drikker skal fastlegen gi deg kjøreforbud, og melde fra til fylkesmannen/politiet om at du ikke kan ha førerkort. Så skal det tas blodprøver med jevne og ujevne mellomrom for å bevise at du har vært totalist i minst 6 mnd.

”Avhengighet av alkohol, langvarig høyt inntak av alkohol eller skadelig bruk av alkohol, der alkoholbruken kan føre til forstyrrelse i atferd og gi helsesvekkelse med økt trafikksikkerhetsrisiko”

”Helsekrav oppfylt etter seks måneder der månedlig oppfølging viser avholdenhet og normalisering av biologiske prøver som avspeiler alkoholforbruket.”

Fastlegen er ikke politi ! Det er ikke en medisinsk oppgave å drive denne typen kontroll. Vår jobb er å hjelpe folk som har problemer, ikke å legge stein til byrden. Det er noe som heter taushetsplikt, selv om den er kraftig utvannet de senere årene, med rapporteringer i øst og vest, og tanken om ”en pasient, en journal”. Jeg kjenner til en rekke eksempler der folk har bedt om hjelp for sitt rusproblem, og i stedet har fått inndratt førerkort, og dermed mistet tillit til at noen kan gi hjelpe.

Jeg registrer med en viss fortvilelse at fastleger fra hele landet på ulike fora seriøst debatterer hvor mange enheter, eller hvor mange tabletter, en person kan bruke, før man må inndra førerkortet. Er dette virkelig en medisinsk oppgave?

Det er meget godt kjent for norske bilister at promillegrensen er 0,2 og at man ikke skal kjøre i beruset tilstand. Medikamenter er rimelig bra merket med røde trekanter, og legen som skriver resepten gir tydelig informasjon om at man ikke kan kjøre bil.  Og apoteket gjentar det. Ansvaret for å være edru under bilkjøring påligger den enkelte. Ikke fastlegen.

Og hva er det som hindrer en rusa person fra å kjøre bil selv om førerkortet er inndratt? Vi leser ofte nok i avisa at rusa folk stjeler biler, og kjører i grøfta. Med eller uten førerkort. Med eller uten egen bil.

Og rent bortsett fra det prinsipielle: Finnes det noen dokumentasjon på at dette tiltaket har effekt? Er det ”evidence based” medisin å inndra førerkort? Har det blitt færre promillesaker etter 1.oktober 2016?

Nei. Det er flere promillesaker i 2017 enn i 2014. Men i rettferdighetens navn er det en reduksjon på 1,4 % fra 2015 til 2017, det er nesten 10 000 promilleanmeldelser pr år. Skyldes dette at legene har inndratt førerkort? Tvilsomt. Nivået for 2017 er det fjerde høyeste ”gjennom tidene”   https://www.ssb.no/lovbrudda

La fastlegene hjelpe de som sliter, og la politi og rettsvesen stå for straffen.

Før sommerferien hadde jeg et lite innlegg i Skalpellen, blekka til Troms legeforening. Det ble spredt en del til andre fora, og fikk et noe større publikum enn det var ment for. Dersom noen gikk glipp av det legger jeg linken her som en ønskereprise.

http://legeforeningen.no/lokal/troms/Skalpellen/Na-forer-vi-oppgavene-tilbake/

Fastlegen, elsket og hatet. Hvem er han/hun egentlig? Hva kan han for lite om?

Nokså regelmessig ser vi oppslag i pressen der pasienter forteller om at fastlegen forsto ikke, fastlegen henviste ikke, fastlegen hørte ikke på meg osv. Og like regelmessig er det spesialister som forteller oss at fastlegen ikke kan nok om hudsykdommer, migrene, rygglidelser osv, fyll inn selv, og at pasienten skulle vært sendt til spesialist før.

Jeg innrømmer det: jeg er fastlege, det er mange ting jeg ikke kan, og jeg gjør feil. Og likevel er jeg stolt av den jobben jeg gjør.

Til pasienter som har forventninger som ikke innfris; kan det skyldes at forventiningene har vært for høye? Man skal ha høye forventninger, men hvor høye?

Til spesialister som etterlyser mer kunnskap hos fastelgen, har jeg egentlig ikke annet å si enn at det er en urimelig kritikk fra folk som man kunne forventet mer av; la den som aldri gjør feil kaste den første steinen.

For hva er en fastlege egentlig? Er det en superspesialist som kan alt, eller veldig mye, om alle medisinske spesialiteter? Kirurg hjertespesialist nevrolog hudlege gynekolog psykiater geriater barnelege, og et par til, samt spesialist i arbeidsmedisin, samfunnsmedisin og trygdemedisin? Alt i en?

Ettersom det tar over 5 år å bli spesialist i hvert av disse fagene, etter 7,5 års grunnutdanning, er det kanskje en smule kravstort å forvente at alle fastleger skal ha slik kunnskap. Hvis man så tar med i betraktningen at «medisinske sannheter» utdateres etter tre til fem år…det som var standard behandling for fem år siden er neppe det i dag,

Det tar minst fem år å bli spesialist i allmennmedisin, fastlegens spesialitet, for fastlgene er spesialister, eller under utdanning for å bli det.  I løpet av fem år skal legen jobbe i 4 år i allmennpraksis, som fastlege, og ett år på sykehus, i valgfri spesialitet. Så skal det parallellt med dette gjennomføres 4 obligatoriske grunnkurs a en uke, det skal tas minst 6 ulike emnekurs fra 15 – 30 timer, man skal ha 120 timer gruppebasert veiledning i løpet av to år, man skal ha praksisbesøk ved andre legesenter, det er obligatorisk med kurs i akuttmedisin mm.

Tro det eller ei, men allmennmedisin er den eneste medisinske spesialieten som må fornyes hvert femte år. Da må fastlegen dokumentere deltagelse i nesten den samme runden med kurs og veiledning.

Fastlegen blir gjennom sin utdanning og sin praksis spesialist i  å finne ut hva som er sykdom, og hva som er plager, finne ut hvem som bør henvises, og hvem som kan se ting an.  Men uansett hvor mange kurs, og uansett hvor mye erfaring man har, vil det ikke være mulig å være fullt ut oppdatert i alle mulige sykehusspesialiteter. Feltet er for stort.

Og uansett hvor flinke og samvittighetsfulle fastlegene er, så er de fortsatt mennesker med mulighet for feil. En vanlig fastlege har 3-4000 konsultasjoner pr år. Hvilken feilprosent skal vi tillate? 1%? er det mulig? Er det noen virksomheter som har så få feil? Luftfarten er et hederlig unntak, ellers er det helt usannsynlig at noen  har så lav feilprosent. 80-100 konsultasjoner pr uke. 1 feil pr uke? Mye eller lite? De fleste feil vil oppdages i tide, og ikke føre til større skade, men kanskje en av 100 feil vi føre til katastrofe. 50 feil pr år, en katastrofe annet hvert år? Det er ille når det skjer, men det er helt utenkelig at noen skal være feilfrie. Det er en gjetning fra min side, men jeg tipper at det skjer feil på sykehusene også. Jeg har i alle fall hørt rykter om det.

Fastlegen kan gjøre livet lett for seg selv, og henvise det meste videre til spesialistene. Kvitte seg med ansvaret, spare tid. Eller han kan stole på egne vurderinger, og at de fleste ting kan løses av fastlege og pasient i fellesskap, bruke tid til å finne ut av ting, se på ting på nytt om et par uker, spørre en kollega eller en spesialist om råd osv.

Hva ønsker jeg å oppnå med dette? Ikke så mye egentlig. Men neste gang du ser et oppslag om udugelige fastleger har du kanskje et mer nyansert syn på hva som egentlig kreves av oss.